Drømmer av Aune Sand

ANMELDELSER

Rull nedover for å lese

DIS IS IT!
17. februar 1995 er norsk films 9/11. Da vi fikk vår Bin Laden. Hat var den legitime reaksjonen. Men Aune Sand rømte ikke inn i noen skitten jordhule. Og da Cinemateket satte opp filmen igjen i mai ble den utsolgt på null tid. Ekstraforestillingen samme kveld gikk for fulle hus. DVDen er dømt til å komme. Og Dådyr lusker i skogbrynet, sulten på offentligheten. Og det er på tide å spørre seg på nytt: Hva er det egentlig med Dis?

DIS. Regi: Aune Sand
Det er jo alltid artig å gå i klinsj med de eldre generasjonene. Hate det de elsket. Og hylle alt de latterliggjorde. Og i så måte finnes det neppe noe mer egnet objekt å gå løs på enn Aune Sands Dis. Som paradoksalt nok sprang ut i blomst nøyaktig da ironibølgen skyllet innover den norske offentligheten. Og nå i ettertid er det svært fristende hevde at Dis er uendelig mye bedre, sterkere og mer varig enn alle episodene med Lille Lørdag og Åpen Post til sammen. Men det ville være å redusere filmen til et ledd i en billig polemikk mot resten av 90-tallsfolket. Som selvsagt gjorde masse bra. Og som på det aktuelle tidspunkt var i sin fulle rett til å gjøre narr av Aunes svermerier. Og for all del, mye i filmen er ekstremt lattervekkende i dag også. Men jeg tror alle som ser Dis nå, uansett alder og forhold til filmen da den kom, vil være enige om at dette er helt eksepsjonelle greier.

Dis er på alle måter et heroisk foretak. Ærlig på grensen til fullkommen blottstillelse. Og det ligger en voldsom vilje i bunn av filmen. Regissørens verdensbilde prosjekteres med en ekstrem tydelighet; et krystallklart og eksplisitt bilde av en ung manns tanker og drømmer.

Så kan man jo si at disse drømmene og tankene er komplett patetiske, trivielle og på alle måter fullstendig latterlige. Og ja, selvsagt er de det. Men hvem har vel hatt en ungdom uten tankegods som i ettertid er så kleint at det nesten er umulig å forholde seg til dem? Ingen. De fleste har dessuten sittet med et ønske om å fortelle hele verden hvordan ting egentlig er i denne foruroligende fasen av livet. Men uten disiplinen og ferdighetene Aune besitter til når det kommer til å faktisk stille dem til skue i all sin prakt, blir betraktningene stort sett lukket vekk i nedlåste dagbøker. Og takk og pris for det, vil vel mange si. Jeg er lykkelig for at ikke mine personlige notater fra videregående ikke er publisert, jeg. Men ikke desto mindre er det avsindig fett at det finnes en fyr som tok skrittet fullt ut. Dessuten har ikke Aune så mye å skamme seg over.

Fotografi og filmform er rett og slett imponerende. Og det å se filmen på ny 35mm-kopi er ganske enkelt veldig vakkert. Godt hjulpet frem av et nærmest euforisk publikum som koste seg glugg i hjel. Og jeg tror ikke det bare er hånlatter som runger gjennom salen. Men også gjenkjennelse. Og beundring.

Film om de famlende ungdomsårene er som regel lagd av en regissør godt over førti. Som med kjærlighet og forståelse husker en annen tid. Og som reflekterer, nyanserer og forklarer. Forstandig og klokt. Men distansert. I Dis er det ingen filtre. Ingen humor. Ikke noe tull. Bare skjønnhet og romantikk.

I alle fall var nok det Aunes intensjon. Og det er den notoriske konsekvensen i gjennomføringen som gjør at dette virkelig er en fenomenal film å se igjen. Og da gjør det ingen ting at filmen selvsagt er utrolig morsom også. Særlig del 3, der Siv Stubsveen tar kontrollen. En ung Sand som feier rundt i Paris på rollerblades – med patos i blikket og steinvaskede jeans som ikke overlater mye til fantasien – ja det er virkelig et syn for guder. Men alle komi-elementene kjenner dere fra før; de behøver vi ikke bade i her.

I stedet er det bare å slå fast at dette er et nådeløst ærlig, uskyldsrent og ultimat utleverende verk. Det at pressen i sin tid slaktet filmen, tjener bare til dens ære. Det viser hvor utrolig autonom den er, hvor iherdig den trosset samtiden.

Vi har nettopp gjenoppdaget det likefremme: 2009 er den nye ærlighetens tid. Se Slumdog Millionaire én gang til hvis du er i tvil. Og hvis vi ser dette som vår renessanse, er Dis som gresk tempel å regne. Ikke Parthenon, kanskje. Men en pussighet. Noe kuriøst. Og elsket… og på et eller annet tidspunkt genierklært?
(Gaute Brochmann, NATT&DAG nr. 5, 2009, 74)

Fædrelandsvennen 17.02.95
Fine anslag i Sands debutfilm
Foto: Siv Stubsveen og Aune Sand i en scene fra den nye norske filmen

FILM
FØNIX:
Dis en historie om kjærlighet.Norge 1995.Regi, manus og produksjon: Aune Sand.Skuespillere: Aune Sand. Beate Halkjelsvik. Einar Lund. Siv Stubsveen.

«Dis en historie om kjærlighet», Aune Sands debuterende lavbudsjettfilm, er langt mer stemninger fra og om reiser, fra og om nye landskap, nye rom, nye ansikter, nye stemmer, nye bevegelser, enn det er en historie om kjærlighet, slik tittelen påstår. Den har, både mentalt og billedlig, en god reises flimrende overflate, flyktige vesen og stimulerende uro. Og så har den det som i forbindelse med en god reise kan kjennetegnes og beskrives som nettopp «dis». Nemlig det at du på en reise kan oppfatte bygninger, ansikter, stemmer, bevegelser som i en drøm: prikkende nært, samtidig litt disig. Noe som igjen henger sammen med en reises ofte flyktige vesen. Samtidig som «Dis» gir inntrykksømme, nært sansede utsnitt av byers sjel og «der og da»-opplevelser fra Kairo, Oslo, New York, Paris og Deauville, forsøkes det å veves inn et dulgt mønster av kjærlighetsforhold, eller hva de impliserte tror er kjærlighetsforhold: Tråder som bindes første gang, tråder som løses og blir festet igjen, en åndens musikk som en gang var i en og som en oppdager gir samme følelsen igjen. Og musikk en gang hadde i seg, men som en opplever er ugjenkallelig forbi, fordi en har reist, både fysisk og i seg selv.

«Dis» er flimrende, men det er et flimmer som ofte kan virke eggende, grensende til det forførende. Dette debutverket er en film av spenning, stemning og av stor vilje til en egen tone og egne måter å formidle bilder og visjoner på. Kanskje en tør si det så sterkt: Måter å se verden på, å oppleve tilværelsen på. Men som nær alle debutverk, det være seg film, litteratur eller musikk, er filmen ujevn. Mange bilder og billedrekker eier en sterk kraft, de er billedpoesi.
Andre har, om en oppfatter det rett, en villet uryddighet, som dessverre kun føles som en irriterende uryddighet. Og visse gjentakelser er sikkert ment å være en form for poetisk understrekning, som Hemingways gjentatte setninger, her blir de iblant bare tomme jentakelser. Et annet moment som kan virke overtydelig eller direkte unødvendig, er fortellerstemmen. Den kan i visse tilfeller være en sober utfylling av det billedmessige, et nødvendig tillegg, en ekstra klang som gir billedstoffet økt fylde. Men iblant føles ortellerstemmen unødvendig, i visse tilfeller har den samme effekten som en tror tubamusikk ville hatt om det ble tilsatt Halldis Moren Vesaas´ diktlesning.Ujevnt, javisst, iblant absolutt preget av filmskaperens leting og søken etter så vel form og mening, men som samlet sum et eggende og sterkt interessant debutarbeid fra den 28-årige Aune Sand.
– Av Knut Holt