JORDBÆRMUS

Jernhesten
Hun var alt, jeg var inni henne, jeg var langt ute på havet. Jeg visste at hun elsket meg. Hun var så våt som tusen år med regn. Vi var på en reise langt inn i ødemarken der hvor blomstene spirer opp av upløyd mark. Jeg holdt rundt henne så vart som om blomsterstøvet mellom rumpeballene hennes og håndflaten min ga meg lysets hemmeligheter. Nå sprutet jeg så deilig opp langs hennes innerste lengsler.
Jeg fylte hele bekken hennes med den mykeste jordbærkrem. Vi sprang sammen i åpent landskap, vi var ett med naturen. Vi spiste gulrøtter, kålrabi, stikkelsbær, brennesle, vi plukket liljekonvaller i tiden som rant forbi oss. Brystene hennes var så myke, de var som markjordbær og brystvorten som prestekrager.

Jeg kjørte igjennom natten, min gamle Citroën duvet gjennom landskapet. De gamle lyktene fra 70-tallet lyste opp bakken foran meg og trærne vi passerte. Jeg tenkte på alle de somrene vi hadde sammen. Jeg elsket å løpe etter henne og se rumpeballene hennes danse som ville hester. Holde tett rundt henne, legge brystene hennes mot håndflatene mine og kjenne en usigelig trang når solstrålen traff elvemunningen og jordens deiligste frukt klasket ned på min tapre prins.
Så kom toget.